8 dager. Åtte freaking dager.
Gjett hvor mange dager der er til jeg drar hjem. Ja, riktig - åtte. Jeg vet ikke om jeg skal være glad eller lei meg, spent, gruende, forventningsfull, stressa, rolig, you name it. Hodet mitt er en eneste stor hybelkanin, jeg vet ikke hva jeg skal gjøøøre. Vil jeg at tida skal gå fort eller sakte...? Huff. Dette er virkelig vanskeligere enn jeg trodde det skulle bli. Hvis du ikke bryr deg om mine indre følelser, kan du hoppe over de neste tre paragrafene.
Dagen for hjemreise nærmer seg fort. Jeg må snart forlate mennesker jeg har blitt utrolig glad i, og kommer til å savne mens jeg er hjemme. Jeg kommer også snart hjem til mennesker jeg har vært utrolig glad i for en lang tid. Jeg kommer hjem til det samme gamle, men er det egentlig det jeg forventer? Jeg vet ikke.. En ting jeg vet, da, er at jeg har forandra meg og vokst en hel masse i løpet av disse ti månedene. Jeg har lært ting om meg selv og mennesker rundt meg. Forventer jeg da at lille Tromsø skal ha forandret seg like mye som jeg har? Kanskje. Enda jeg vet at ting er som da jeg dro, mer eller mindre, er det fortsatt rart å tenke på at jeg har forandra meg såppass, men mine beste venner, familie, og omgivelser får det til å virke som at tida har stått stille. Jeg vet ikke hva jeg kan vente å møtes med når jeg kommer hjem, men det er sannelig ikke lenge til jeg får svaret mitt. Faktisk bare ni dager.
Hvordan kommer det til å bli når jeg tenker på engelsk, men hører norsk rundt meg? Hvordan kommer det til å bli å ikke kunne sende meldinger til mine kjære amerikanere til enhver tid? Hvordan kommer det til å bli å ikke si "I love you" når jeg gir vennene mine knuseklemmer? Hvordan kommer det til å bli å ikke unnskylde meg når jeg dulter borti noen, eller når jeg prøver å komme forbi? Hvordan kommer det til å bli å ikke ha folk til og holde dørene åpne for meg? Hvordan kommer det til å bli og ikke kunne smile til tilfedlige mennesker uten å bli sett rart på? Hvordan kommer det til å bli og snakke norsk igjen når jeg ikke kan språket korrekt lengere? Ja, hodet mitt er kaos, og jeg klarer ikke å la vær og tenke på dette. Ting jeg kommer til å savne. Mennesker jeg kommer til å savne. Steder jeg kommer til å savne. Er jeg klar for og forlate - allerede? Ja, nei, kanskje, jeg vet ikke. Jeg kan krysse av på alle de alternativene.
Noen folk skyver jeg fra meg nå, fordi jeg har et for tett forhold med dem. Andre blir jeg bare bedre og bedre kjent med, og får et bedre forhold med. Ingenting gir mening nå. Jeg føler meg nesten fortapt...
UANSETT. Så sånn har jeg det. Neida. Jeg har, som sagt (tror jeg), hadd en kjempefin tid i det siste. Gjør mye sprell og tilbringer så mye tid jeg kan med vennene mine. Som jeg forøvrig ikke kan ha vært heldigere med. Vet ikke om det allerede har blitt skjønt, men jeg henger kun med gutter her. Jentene er for mye stress. Orker ikke. Uansett, guttene mine tar så godt vare på meg, og jeg føler meg virkelig som en del av dem. Neeei, her begynner jeg med mine indre tanker. Beklager. Skal ikke kjede dere med det. I stedet kan jeg poste de TO bildene jeg tok på graduation dagen. Flere bilder kommer så snart jeg får de fra Elise.

Calebbbb.

Tyler kjære. Som om dere ikke visste det :')
Diplom, sang, og klasseblomst!
Honors. Jeg er sååå stolt, hahah.
Jeg har også noen random'e bilder på telefonen, men jeg gidder ikke å fikse det akkurat i dette øyeblikk. En annen dag! Lite interessant blogginlegg, og jeg beklager for det. Vi snakkesssss.

Dere er forresten latterlig dårlig å kommentere... ;)

















































































































































































































































